600 milliarder på verdensrommet årlig, mens hvaler drukner i plast på Jorden

 

Verdensrommet har alltid tent menneskets fantasi. Stater og private selskaper investerer i dag milliarder av dollar i prosjekter knyttet til utforskning av rommet, bygging av raketter, romstasjoner og oppdrag til Mars.

Samtidig blir havene, som en gang var symboler på renhet og naturens kraft, til søppelfyllinger for plast. Stadig oftere viser mediene bilder av døde hvaler med mager fulle av plastposer, strender som i stedet for sand er dekket av flasker og avfall, eller fisk med mikroplast i kroppen.

Det oppstår derfor et spørsmål: Mister vi ikke av syne vårt grunnleggende ansvar – å ta vare på vår egen planet – i jakten på drømmen om å erobre verdensrommet?

 

Innholdsfortegnelse
1. Innledning
2. Hvor kommer tallet 600 milliarder fra?
3. Prisen for stjernedrømmer
4. Jorden – en planet i krise
5. Håpet i enkle, naturlige løsninger
6. Oppsummering
7. FAQ

 

Hvor kommer tallet 600 milliarder fra?

Det anslås at den samlede verdien av de globale utgiftene til romsektoren – inkludert romutforskning, satellitteknologi, vitenskapelig forskning og kommersielle prosjekter – allerede utgjør rundt 600 milliarder dollar årlig. I dette beløpet inngår både offentlige midler og investeringer fra private teknologigiganter. NASA, Den europeiske romfartsorganisasjonen og selskaper som SpaceX og Blue Origin konkurrerer om nye prosjekter: fra bygging av moderne satellitter, via bemannede måneoppdrag, til futuristiske planer om kolonisering av Mars.

Det er en imponerende sum som viser at menneskeheten ikke bare drømmer om stjernene, men også er villig til å betale en svært høy pris for disse drømmene. Problemet er at hverdagen på Jorden ser helt annerledes ut. Strender verden over drukner i plastavfall. I magene til hvaler og havskilpadder finnes plastposer, flasker og annet søppel vi mennesker har kastet uforsvarlig ut i naturen. Det anslås at opptil 11 millioner tonn plast havner i havene hvert år – og tallet øker.

I møte med disse fakta oppstår et naturlig spørsmål: Har vi ikke forvekslet våre prioriteringer?

 

Prisen for stjernedrømmer

Utgiftene til rommet handler ikke bare om tørre tall – bak milliardene ligger konkrete prosjekter som fanger fantasien. NASA bruker årlig over 25 milliarder dollar på forskningsprogrammer, hvorav en betydelig del går til Artemis-programmet, som har som mål å bringe mennesker tilbake til Månen og legge grunnlaget for en reise til Mars. Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) investerer også i forsknings- og satellittoppdrag, med et budsjett på rundt 7 milliarder euro i året. Samtidig bruker private selskaper – som SpaceX grunnlagt av Elon Musk og Blue Origin eid av Jeff Bezos – milliarder på å utvikle raketteknologi og romturisme, som skal revolusjonere tilgangen til verdensrommet.

Omfanget av disse investeringene er imponerende, men enda mer tankevekkende er sammenligningen. Det anslås at kostnaden for ett bemannet oppdrag til Mars kan komme opp i hele 100 milliarder dollar. Til sammenligning – ifølge FNs miljøprogram (UNEP) – ville det årlig kreve rundt 20 milliarder dollar å iverksette løsninger som radikalt kunne redusere plasttilførselen til havene. Med andre ord: for prisen av ett Mars-oppdrag kunne man finansiert fem år med intens kamp mot plastkrisen på Jorden.

Likevel er det romfarten som vinner oppmerksomheten. Bilder av raketter som skyter opp mot stjernene, spektakulære landinger og visjoner om marskolonier havner på forsider og vekker kollektiv fascinasjon. Samtidig utspiller havdramaet seg i stillhet – langt fra kameralysene. Døde hvaler på strendene, med magene fulle av plast, blir sjelden symboler på linje med en Falcon 9-rakett.

Og her ligger paradokset: vi investerer enorme summer i drømmer om nye verdener, mens vår egen – den eneste vi faktisk kan leve på – langsomt drukner i søppel.

 

Jorden – en planet i krise

Hvert år havner mellom 8 og 11 millioner tonn plast i havene. Det tilsvarer å dumpe en full lastebil med søppel i vannet hvert eneste minutt. Omfanget er så enormt at forskere advarer: hvis vi ikke stopper denne utviklingen, vil det innen midten av århundret være mer plast enn fisk i havene – i hvert fall målt i vekt.

Plast forsvinner ikke. Over tid brytes den ned til stadig mindre biter – mikroplast og nanoplast – som trenger inn overalt. I dag påvises de i fisk og skalldyr som ender opp på våre middagsbord. De finnes i drikkevann, i bordsalt, og de nyeste studiene har også bekreftet tilstedeværelsen i menneskelig blod og lunger. Det betyr at plast, som en gang ble sett på som et symbol på bekvemmelighet og fremgang, nå er blitt en uatskillelig del av menneskekroppen – med ukjente helsemessige konsekvenser.

De mest dramatiske konsekvensene sees der havstrømmene samler avfall i gigantiske områder. Det mest kjente eksemplet er Den store søppelflekken i Stillehavet, som driver mellom California og Hawaii og dekker et område fem ganger større enn Polen. Men lignende søppelflekker finnes også i Atlanterhavet og Indiahavet. Ved kystene i Sørøst-Asia – der avfallshåndteringen er svakere – ligner strendene søppelfyllinger, og lokalsamfunn lever omgitt av plast på alle kanter.

 

Håpet i enkle, naturlige løsninger

I møte med den overveldende plastbølgen kan det virke som om menneskeheten har havnet i en felle av egen bekvemmelighet. Likevel finnes det materialer som har fulgt oss i århundrer, og som i dag kan bli reelle alternativer til kunststoffer. Ett av dem er naturkork – en fornybar, biologisk nedbrytbar og fullstendig økologisk ressurs. Den utvinnes fra barken på korkeiken uten å felle trær. Dessuten vokser barken ut igjen etter noen år, slik at produksjonen av kork ikke ødelegger skogene, men tvert imot bidrar til deres overlevelse.

Sammenligner vi naturkork med plast, er forskjellene slående. Plast brytes ned i løpet av hundrevis av år og forsvinner i praksis aldri helt – den deles bare opp i stadig mindre partikler som sprer seg i miljøet. Naturkork derimot brytes helt ned uten å etterlate giftige rester. Når det gjelder holdbarhet, kan de to materialene være sammenlignbare – kork er fuktbestandig, elastisk, lett og svært slitesterk. Men når det gjelder miljøpåvirkning, er naturkorkens overlegenhet ubestridelig.

Derfor er en tilbakevending til enkle, naturlige løsninger – som naturkork – ikke et steg bakover, men et klokt skritt mot en bærekraftig fremtid. I en verden der hvaler drukner og havene er fulle av plast, kan slike alternativer være ikke bare symboler, men også praktiske verktøy for endring.

 

Oppsummering

Menneskeheten bruker i dag rundt 600 milliarder dollar årlig på romforskning og satellitteknologi. Dette beløpet vekker beundring og viser hvor langt ambisjonene våre rekker. Vi ønsker å oppdage nye verdener, bygge baser på Månen og forberede oss på oppdrag til Mars. Samtidig utspiller det seg et globalt drama på den eneste planeten vi faktisk har – havene drukner i plast, dyr dør med magene fulle av søppel, og mikroplast trenger inn i maten, vannet og blodet vårt.

Kontrasten er slående. For en brøkdel av kostnaden for én Mars-ferd kunne vi betydelig redusert mengden plast som havner i miljøet. Men i mediebildet og i folks bevissthet vinner verdensrommet over problemene som skjer rett under føttene våre.

Derfor trenger vi, ved siden av de store stjernedrømmene, enkle og praktiske tiltak her på Jorden. Eksempelet med naturkork viser at løsninger kan være både miljøvennlige og funksjonelle – tilgjengelige her og nå, uten behov for kunstige erstatninger som forurenser naturen.

Til syvende og sist er spørsmålet vi bør stille oss: ønsker vi å investere milliarder i drømmer om fremtiden på andre planeter, mens vår egen sakte blir ubeboelig? Kanskje er det på tide å endre perspektiv – for å redde Jorden er ikke mindre ambisiøst enn en reise til Mars.

 

FAQ

1. Hvor mye er de globale utgiftene til romfart?
Det anslås at stater og private selskaper investerer rundt 600 milliarder dollar årlig i romsektoren. Dette omfatter både vitenskapelig forskning, romoppdrag og utvikling av satellitteknologi.

2. Hvorfor er plast i havene et så stort problem?
Hvert år havner mellom 8 og 11 millioner tonn plast i hav og sjøer. Disse forurensningene truer livet til dyr som svelger avfallet, og brytes dessuten ned til mikroplast som til slutt havner i næringskjeden – og i menneskekroppen.

3. Er mikroplast farlig for helsen?
Selv om forskning på de langsiktige virkningene av mikro- og nanoplast fortsatt pågår, vet vi allerede at disse partiklene finnes i menneskelig blod, lunger og til og med i morkaker. Det betyr at de trenger inn i kroppene våre, og de potensielle konsekvensene kan omfatte hormonforstyrrelser, betennelser og hjerte- og karsykdommer.

4. Hvor mye ville det koste å redusere plast globalt?
Ifølge analyser fra UNEP ville innføringen av effektive programmer for å redusere plast kreve rundt 20 milliarder dollar årlig – altså en brøkdel av det vi bruker på romfart.

5. Kan naturkork erstatte plast?
Ikke i alle bruksområder, men i mange – ja. Naturkork fungerer godt som flaskekorker, isolasjonsmateriale, interiørelementer og som et alternativ til hverdagslige tilbehør. I motsetning til plast brytes den helt ned uten å etterlate giftige spor i miljøet.